Lykkegallupen

Det finnes måleenheter for hvor lang man er, hvor tung man har blitt, og hvor mange år man fyller. Men hvordan måler man lykke? Antall smil pr minutt? Hvor mange treningsøkter man får presset inn? At man får spise så mange is en bare vil?

En venninne har avslørt at hun innbiller seg at man måler lykke og vellykkethet i familier gjennom antall familieaktiviteter hver helg. Jo flere man får presset inn, jo lykkeligere må de være. Skiturer, skogsturer, sykkelturer, turer på Akvariet og besøk på bondegård. En uendelig liste av kjekke ting som en urban familie bør rekke over. På en helg. Fortvilet over sin egen families udugelighet, ser hun misunnelig på alle andre. De som stadig vekk gjør en hel drøss med ting. Skal til Syden i sommer, drar på vinterferie, pusser opp badet og gjør alt sammen i skjønn harmoni. De som sikkert er enormt lykkelige. De som får ut fingeren!

Med små barn, er lykke for en mamma å få snakke en hel setning uten å bli avbrutt. Drikke en hel kopp te, og helst før den blir kald. Eller gjennomføre en familiefrokost uten et eneste veltet melkeglass.

Kanskje kan lykke måles i tid. Med god tid, blir man gjerne lettere lykkelig. Tid til å lese avisen, lakkere neglene, studere en snegl på vei til barnehagen, telle trappetrinn eller fundere sammen over hvilket pålegg småkompiser liker best. Umerkelig senker skuldrene seg noen hakk og lykkefølelsen kommer snikende. Har man derimot dårlig tid, blir det fort mer kjefting, mer dårlig samvittighet for alt man skulle ha gjort, surere stemning, mindre snegletitting og mindre lykkerus.

Treåringen jubler av lykke når jeg blir med ham på rommet for å bygge togbane. Jeg synes ærlig talt det er skikkelig kjedelig. Jeg bygger, han ødelegger. Om og om igjen. Den lille masekoppen derimot, elsker at han er sjefen og får ha mamma for seg selv i noen minutter.

– Eg pestemmer, mamma! Du kan drikke te på rommet mitt, mamma. Kom nå da! Eg pestemmer! Det e min tur å pestemme. Eg pestemmer!

Minstemann sin lykke kan utvilsomt måles i antall ganger han får bestemme.

Venninnen er støkk med en familie som aldri kommer ut av pysjen en regnværslørdag, uansett hvor mye hun pisker dem. De ser barnetv i timevis. De er en sånn familie som aldri kommer seg av gårde før det meste er stengt, noen er sulten, ingen har handlet og ingen har tatt ut bosset. Så er helgen over. Hun gir seg ikke, en fredagskveld var hun på ny klar for å gjøre en innsats for barnas beste, og spurte femåringen:

– Hva har du lyst til at vi skal finne på i helgen? Skal vi dra her eller der, eller først der og så her, og så kanskje en tur innom hit og dit? Det ble stille en stund, så kom det, rett fra hjertet:

– Må vi alltid finne på noe, mamma? Kan vi ikke bare kose oss her hjemme, da? Jeg vil faktisk at vi skal gjøre ingenting!

Bare være lykkelige sammen.